I sin foreløpig siste roman vender Per Petterson tilbake til Arvid Jansen, selve grunnfjellet i forfatterskapet. Når vi nå møter ham, høsten 1992, er han alene i leiligheten på Bjølsen – og i verden. Hvorfor ble det sånn? I en prosa som er like rastløs som hovedpersonen, borer forfatteren seg inn mot punktene der det gjør mest vondt og utforsker en nærmest bunnløs eksistensiell ensomhet. Bilen, det klassiske Petterson-symbolet, kommer her til sin rett i meningstette, stemningsladede passasjer som denne: «Jeg kunne se dem for meg, alle bilene parkert på steder som dette […], med menn i min situasjon, halvt liggende, halvt sittende i setet med frakken og bilen trukket tett omkring seg i et forsøk på å sove et par timer aleine […], halt sammen i lange rekker etter hverandre, skjerm mot skjerm, lakk mot lakk […].»